Matematikkens historie 2: Store matematikere

Den første kvinnelige professoren i matematikk, Sonja Kavalevsky, ble interessert i matematikk fordi barneværelse hennes ble tapetsert med forelesningsnotater i integralregning (i mangel på annen tapet)? Elleve år gamle Sonja kunne stirre i timesvis på de mystiske symbolene på veggene.

Pierre de Fermat satte ettertiden i kok ved å notere seg i margen på en bok at han hadde funnet et vidunderlig bevis for at det ikke finnes naturlige tall x, y, og z slik at

$x^n+y^n=z^n$ når $n\ge 3$,

men at margen ikke er stor nok til at han kan skrive det ned. Det skulle ta over 300 år før noen fant et bevis, og da var det et bevis Fermat umulig kunne ha visst om da det benytter matematikk som den gang var ukjent. Hadde Fermat et elegant bevis som generasjoner av matematikere har oversett?

Emmy Noether var en av skaperne av 1900-tallets algebra, men måtte gjennom hele livet sitt kjempe mot diskriminering; først fordi hun var kvinne, senere på grunn av hennes jødisk avstamning. På tross av dette, ble hennes talent anerkjent, og hennes arbeid markerte et vendepunkt i algebraikernes arbeidsmåte.

Nils Henrik Abel, gjorde det dårlig i stort sett alle fag utenom matematikk. På tross av at han strevde med dårlig råd og bare levde til han var 27, maktet Abel å bli en sensasjon og hans resultater er sentrale bidrag til matematikken.

Disse fire navnene, og flere til, kan du lese om i vår seksjon for matematiske biografier – se i spalten til høyre.