Emmy Amalie Noether

Emmy Noether var en av skaperne av 1900-tallets algebra. Begynnelsen ble gjort av David Hilbert, og gjennomføringen av Emmy Noether og hennes elever.

Emmy Noether var født i Erlangen i Bayern, og døde i Bryn Mawr, Pennsylvania, USA. Hennes far, Max Noether, var professor ved universitetet i Erlangen, og en meget kjent matematiker. Emmy var eldst av fire søsken, hadde tre yngre brødre.

På pikeskole i Erlangen lærte hun språk (tysk, engelsk, fransk), regning og musikk, deretter gikk hun en lærerinneskole og tok i 1900 lærereksamen i engelsk og fransk. Hun arbeidet også, som sin bror Fritz, med matematikk, men fordi hun var kvinne var det vanskelig for henne å få studere, verre å få ta en eksamen, og mulighetene for å få et levebrød av matematikken var minimale. Hun hospiterte likevel som student først i Erlangen, og så i Göttingen, der hun fulgte undervisning av Hilbert, Klein og Minkowski, som var tre av tidens fremste matematikere. Det førte til en doktorgrad i Erlangen, med farens venn Paul Gordan som veileder. Emnet var et konstruktivt bevis for Hilberts “basisteorem”. Samtidig var hun assistent, og tidvis vikar, for sin far, som hadde helseproblemer. Etter hvert ble det klart for de ledende matematikerne i landet at hun var en helt uvanlig begavelse.

I 1915 inviterte Hilbert og Klein henne til Göttingen, der hun i 1919, etter atskillig byråkratisk motstand, tok sin “habilitasjons-eksamen”. Så var hun noen år privat-assistent for Hilbert, fordi universitetet ikke ville ansette kvinner. (Det var under et forsøk på å få ansatt henne i en mer regulær stilling at Hilbert skal ha sagt “Men dette er da ikke et badehus!” om universitets-senatet.) Men i 1922 ble hun ekstraordinær professor i Göttingen.

Hun arbeidet først med teoretisk fysikk, forbindelsen mellom matematiske symmetrier og fysiske bevarelses-lover. Disse arbeidene vakte stor interesse hos fysikerne, blant annet skrev Albert Einstein anerkjennende om dem. Så kom det noen arbeider om matematisk invariant-teori, og i artikkelen “Ideale in Ringbereichen” fra 1921 generaliserte hun tallteoretikernes (Kummers) “ideale tall” til et slagkraftig verktøy i mer generell algebra, ved å skape en abstrakt syntese av et mylder av eksempler og spesielle situasjoner. Den markerer et vendepunkt i algebraikernes arbeidsmåte. Mange som senere ble ledende algebraikere (Emil Artin, Richard Brauer, Wolfgang Krull, B. L. van der Waerden) fulgte hennes undervisning, og hun ble invitert til å holde foredrag om sine ideer på de matematiske verdenskongressene i 1928 og 1932. Men tidlig i 1930-årene ble antisemittismen i Tyskland for sterk (begge hennes foreldre var av jødisk avstamning), og i 1933 ble hun avsatt fra professoratet i Göttingen, og aksepterte et tilbud om en professorstilling ved Bryn Mawr College i Pennsylvania, USA. Samtidig ble hun medlem av Institute for Advanced study i Princeton. Kort etter sviktet helsen hennes, og hun døde etter en operasjon i 1935.

Hun skrev rundt 60 matematiske arbeider, og siden hun var raus med råd og hjelp til studenter og kolleger kom mange av hennes ideer til å prege også deres arbeid.