Sonja Kovalevsky

Kovalevsky var født i Moskva og vokste opp i en begivenhetsrik periode i russisk historie. Tsar Nikolaj II (1796-1855) hadde holdt Russland i et despotisk jerngrep helt fra han overtok makten i 1825. Da han døde, hadde den liberale opposisjonen store forhåpninger til sønnen Aleksander II (1818-1881). Til å begynne med ble disse forhåpningene innfridd, og spesielt var frigivelsen av de livegne i 1861 en reform mange hadde sett frem til (en livegen var en fattig jordarbeidere som kunne kjøpes og selges etter godseierens behag). Men snart svingte Aleksander i konservativ retning, og samtidig ble opposisjonen kraftig radikalisert. Den sterke polariseringen gjorde de neste 20 årene til en kulturell og politisk brytningstid som produserte mesterverk som Turgenjevs, Dostojevskijs og Tolstojs store romaner, men som slett ikke la grunnlaget for fruktbare, politiske kompromisser.

I denne intense perioden kom kvinnene til å spille en spesiell rolle. De utgjorde ingen enhetlige gruppe — noen ville endre hele samfunnsordenen, andre ville bare ha sin rettmessige del av den eksisterende kulturen. Noen slåss med våpen i hånd, andre dro utenlands for å skaffe seg en utdannelse. Sofja Perovskaja ledet attentatet mot Aleksander II, Sonja Kovalevsky ble verdenskjent for sine bidrag til matematikken. Siden universitetene var stengt for kvinner, ble det arrangerte spesielle forelesningserier andre steder. Ofte kunne disse forelesningene trekke hundrevis av tilhørere, men kvinner som ønsket en formell utdannelse, måtte dra til utlandet. I Zürich ble det etter hvert en koloni av kvinnelige russiske studenter. De fleste valgte jordnære fag som jus og medisin — fag som ville gi dem en naturlig plattform i samfunnsstriden. Sonja Kovalevsky valgte matematikk, men hun var ikke mindre engasjert i tidens spørsmål av den grunn.

Sonja kom fra en velstående godseierfamilie. Faren var general i hæren, men trakk seg tilbake til godset allerede mens Sonja var barn. Hun forteller selv at hennes interesse for matematikk først ble vekket ved en tilfeldighet. Under en oppussning hadde man fått for lite tapet, og veggene på barneværelset ble derfor midlertidig tapetsert med en bunke papirer man fant på loftet. Det viste seg å være notatene til Ostrogradskijs forelesninger om integral- og differensialregning som faren hadde fulgt i sin ungdom. Elleve år gamle Sonja kunne stirre i timesvis på de mystiske symbolene på veggene.

Av huslæreren lærte hun algebra og geometri før general Kovalevsky satte en stopper for videre undervisning. Lærde kvinner var det verste han visste! Sonja tilranet seg imidlertid lærerens kopi av Bourdons algebrabok og studerte den i hemmelighet om natten. Hun snappet også opp en fysikkbok som en professor i nabolaget hadde skrevet og forært til generalen. Det gikk bra inntil hun støtte på de trigonometriske funksjonene som hun aldri hadde sett før. Det hjalp ikke å spørre huslæreren — han hadde aldri lært trigonometri og kunne ikke hjelpe henne. Forarget bestemte Sonja seg for å finne ut av mysteriet på egen hånd. Hun greide det godt nok til å komme gjennom boken, og da naboen neste gang kom på besøk, ble han så imponert at han fikk overtalt en motvillig general Kovalevsky til å betale for privatundervisning. I løpet av en vinter lærte hun seg trigonometri, analytisk geometri og integral- og differensialregning. Spørsmålet var hvordan hun skulle komme seg videre — det var utenkelig at faren ville gi henne tillatelse til å studere i utlandet.

En ulykke kommer sjelden alene, og stakkars general Kovalevsky var ikke bare forbannet med én vakker, begavet og viljesterk datter, men med to. Sonjas syv år eldre søster Anna kunne dominere et ball med sin skjønnhet og sitt vidd, men hun hadde andre mål i livet enn å kapre seg et best mulig parti. I 1864 sendte hun inn en novelle til Dostojevskijs tidsskrift "Epoke". Han var tilstrekkelig imponert til å publisere den, og enda mer imponert ble han da han året etter traff henne i Sankt Petersburg. Han fridde, men fikk nei. Femtenårige Sonja var opprørt på hans vegne og overbevist om at han hadde fridd til gal søster.

Annas forbindelser til det intellektuelle miljøet ble imidlertid løsningen på Sonjas utdannelsesproblem. Gjennom Anna fikk hun kontakt med en lovende paleontolog, Vladimir Kovalevskij, som var villig til å inngå et proforma ekteskap for å hjelpe henne ut av landet. De giftet seg i 1868 og våren etter tok de med seg Anna og dro til Heidelberg der Sonja skulle studere. Det viste seg at heller ikke universitetet i Heidelberg var åpent for kvinner, men Sonja greide i hvert fall å skaffe seg tillatelse til å følge forelesningene. Selv om hun også var interessert i fysikk og kjemi, innså hun raskt at det var matematikken som lå hennes hjerte nærmest. Bevæpnet med anbefalingsbrev fra alle sine lærere i Heidelberg, dro hun til Berlin for å studere med Tysklands fremste matematiker, Karl Weierstrass.

I Berlin hadde ikke kvinner engang adgang til universitetet, men Weierstrass tilbød seg å undervise henne privat. Hun ble raskt hans fremste elev, men doktorgraden måtte hun avlegge ved universitetet i Göttingen. I mellomtiden hadde Anna dradd videre til Paris på jakt etter større oppgaver. Hun forelsket seg i en revolusjonær fransk lege, Victor Jaclard, og under den radikale Pariserkommunen i 1871, da Paris erklærte seg uavhengig og ble beleiret av franske tropper, kom de begge til å spille en så sentral rolle at de sto i fare for å bli henrettet da kommunen falt. Sonja var bekymret for søsteren og reiste til Paris midt under den verste striden. Side om side arbeidet søstrene med syke og sårede. Ironisk nok var det gamle general Kovalevsky som maktet å få Jaclard frigitt ved å utnytte sine gamle forbindelser.

Etter doktorgraden i 1874 dro Sonja tilbake til Russland sammen med Vladimir. Nå kom den merkeligste perioden i hennes liv. Hun la matematikken helt til side, sluttet å svare på Weierstrass' brev, og forsøkte så godt som råd var å leve et konvensjonelt liv. Ekteskapet var ikke mer proforma enn at Sonja og Vladimir får en datter i 1878.

Først i 1880 våknet den faglige interessen på nytt — den kjente russiske matematikeren Pavnutij Tsjebysjev inviterte henne til å holde et foredrag ved en stor, internasjonal konferanse i Sankt Petersburg. Foredraget ble en sensasjon, og Sonja begynte igjen å arbeide. Hun reiste til Berlin og Paris, ble kjent med tidens ledende matematikere og begynte å publisere.

Med Vladimir gikk det dårlig, selv med en glimrende doktorgrad fra Tyskland fikk han ikke arbeid i Russland. Isteden slo han seg på eiendomsspekulasjon. Han hadde en livslang forkjærlighet for det storslåtte og ugjennomførbare, og i 1883 var alt håp ute. Han begikk selvmord. Sonja fikk beskjeden i Paris.

Samme høst fikk hun brev fra en annen av Weierstrass' elever, Gösta Mittag-Leffler (1846-1927). Han ville ha henne til en stilling ved den nyopprettede Stockholms Högskola. Etter et prøveår ble hun den første kvinnelige professor i matematikk i moderne tid. Hun lærte seg raskt svensk og ble en sentral person i Stockholms selskapsliv.

I 1888 vant hun den store prisen til vitenskapsakademiet i Paris for en avhandling om rotasjon av stive legemer. I Stockholm begynte hun også en ny karriere. Mittag-Lefflers søster, Anne-Charlotte Leffler, var en kjent forfatter, og hun og Sonja skrev et skuespill sammen. Sonja fulgte opp med en bok om sin egen barndom (i den svenske utgaven forkledd som en roman), og hun skrev også en politisk roman som først ble utgitt etter hennes død.

I 1888 forelsket hun seg i en mann som ved en tilfeldighet bar hennes eget etternavn. Maksim Kovalevskij kom til Stockholm for å forelese etter å ha blitt avsatt fra sitt professorat i Moskva av politiske grunner. Han fridde til henne, men krevde at hun skulle gi opp sin egen karriere. Hun avslo, men kunne likevel ikke frigjøre seg. Rett før jul i 1890 besøkte hun ham i hans villa på rivieraen. De kranglet, og hun tilbrakte en kald dag ute i regn og vind i Genoa. På veien tilbake til Stocholm fikk hun lungebetennelse, og noen dager etter hjemkomsten døde hun, bare 41 år gammel.

Da Sonja Kovalevsky kom til Stockholm, skrev August Strindberg i en avisartikkel at en kvinnelig matematikkprofessor var et farlig og ubehagelig fenomen — nærmest som en vanskapning å regne. I ettertid har hun blitt et symbol på det motsatte — på at kvinner har en naturlig plass i matematikken på lik linje med menn. Men hennes karriere symboliserer også alle de ekstra vanskelighetene som kvinner har hatt, og til dels fortsatt har. I et brev skrev hun:

Alle disse tåpelige praktiske tingene som ikke lar seg utsette, er en prøvelse for min tålmodighet, og jeg begynner å forstå hvorfor menn setter slik pris på gode, praktiske husmødre. Var jeg en mann, skulle jeg velge meg en vakker liten kone som kunne frigjøre meg fra alt dette.

Sonja Kovalevskys avhandling om Cauchy-Kovalevskys teorem er et bravadenummer i matematisk analyse — det er fullt av all verdens ulikheter og estimater. Under alle disse regnestykkene ligger det imidlertid en geometrisk observasjon om at visse "karakteristiske" kurver skiller seg ut og må behandles med forsiktighet.