Gottfried Wilhelm von Leibniz

Gottfried Wilhelm Leibniz ble født i Leipzig der faren var professor i filosofi. Han ble student 15 år gammel, men da han forsøkte å avlegge doktorgraden i 20-årsalderen, ble han avvist av universitetet i hjembyen og måtte ta graden i Nürnberg isteden. Leibniz første store prosjekt var et symbolspråk som skulle fange opp alle aspekter av logisk og vitenskapelig tankegang. Dette prosjektet kunne naturligvis ikke gjennomføres, men det har vært en inspirasjonskilde for fremveksten av matematisk logikk i vårt århundre.

Senere ble Leibniz interessert i konstruksjonen av regnemaskiner, og også på dette området har hans tanker hatt stor innflytelse selv om de på hans egen tid ikke kunne gjennomføres fullt ut på grunn av tekniske problemer.

Under et studieopphold i Jena i 1663 hadde Leibniz blitt interessert i matematikk og naturvitenskap — to områder der han ellers hadde liten utdannelse. Da han kom til Paris i 1672 som utsending for kurfyrsten av Mainz, oppsøkte han det vitenskapelige miljøet, og frem for alt Christian Huygens som var allment anerkjent som tidens ledende vitenskapsmann. Huygens ga ham noen problemer å arbeide med, og Leibniz avanserte raskt fra læregutt til en av tidens ledende matematikere.

I årene som fulgte arbeidet Leibniz med uendelige rekker og med det som skulle bli hans versjon av differensial- og integralregningen. Han publiserte sine resultater i to artikler i 1682 og 1684, og selv om Newton hadde kjent til lignende resultater i femten år, var dette første gang de ble publisert. For Leibniz var matematikk bare én av mange interesser, han var også filosof, politiker, jurist, historiker og språkforsker. Han fikk aldri tid til å skrive noen av de store, sammenfattende verkene han planla, og det vi vet om hans tanker, er satt sammen fra kortere artikler og over 1500 brev. De spenner fra det dypsindige til det kuriøse — i et av dem prøver han å overbevise Ludvig XIV om at han absolutt bør starte et felttog mot Egypt.

Til tross for at han aldri fikk gitt en samlet fremstilling av sine tanker, må Leibniz regnes som en av de mest innflytelsesrike tenkerne i nyere tid. Leibniz’ og Newtons siste år ble formørket av en meningsløs strid om hvem som egentlig hadde æren for de nye, banebrytende oppdagelsene. Engelske matematikere anklaget Leibniz for plagiat fordi han under et opphold i London i 1676 hadde sett noen av de manuskriptene som Newton sirkulerte, og matematikere på kontinentet anklaget Newton for plagiat siden han aldri publiserte noe om emnet før lenge etter Leibniz’ artikler.

I ettertid er det klart at både Newton og Leibniz uavhengig av hverandre kom frem til de samme resultatene, men på hver sin måte og fra hver sin angrepsvinkel. Dessverre førte striden til en varig splittelse i det internasjonale matematikkmiljøet, noe som særlig gikk utover engelske matematikere.