Isaac Newton

Newton ble født i Woolsthorpe i Lincolnshire. Hans forfedre hadde gjennom generasjoner arbeidet seg opp fra fattige bønder til velstående jordeiere, men lærdommen var det så som så med, og Newtons far kunne neppe skrive sitt eget navn. Litt bedre stod det til på morsiden — broren til Hannah Ayscough hadde studert i Cambridge og senere blitt sogneprest, slik lærde folk gjerne ble på den tiden. Faren døde tre måneder før lille Isaac ble født, og selv var han så svakelig at ingen trodde han ville overleve. Da han var tre år, giftet moren seg på nytt, og Isaac ble overlatt til hennes foreldre. Vi får la amatørpsykologene gruble over hva denne atskillelsen kan ha betydd, men Newton viste hele livet en påfallende uvilje mot å knytte seg nært til andre personer.

I 1661 dro Newton til Cambridge for å studere. I hans dager var det lite som minnet om det elite-universitetet Cambridge har vært til andre tider — pensum var noen foreldede tekster fra middelalderen, og både studenter og lærere var mer opptatt av å leve behagelig enn å fremme lærdommens sak. For Newton var ikke dette bare en ulempe — han visste hva han var interessert i, og siden pensum ikke var noe å bry seg om, hadde han tid og anledning til å lese det han ville. Han fikk tak i skriftene til Viète, Descartes og Wallis og satte igang. I løpet av kort tid hadde han mestret samtidens vitenskap og begynt med sine egne undersøkelser.

Senere skulle Newton se tilbake på denne perioden som sin prime age for invention. I løpet av noen få år la han grunnlaget ikke bare for sin integral- og differensialregning, men også for sin optikk og sin dynamikk. Det var ensomme og arbeidsomme år — han hadde knapt en omgangsvenn i Cambridge, og han var så opptatt av sine studier at han ofte glemte å spise. I en periode var universitetet stengt på grunn av pest, men Newton dro hjem til Woolsthorpe og fortsatte sine studier der.

Fra 1666 til 1671 skrev Newton tre manuskripter som kom til å sirkulere blant britiske matematikere. I disse manuskriptene beskrev han sine resultater om uendelige rekker og om derivasjon og integrasjon. Manuskriptene ble aldri trykt — dels fordi Newton på denne tiden var mer interessert i å gjøre nye oppdagelser enn å finpusse sin gamle, og dels fordi han var så vár for kritikk at han stadig trakk sine manuskripter tilbake.

I 1670-årene var Newton mest opptatt av teologi og alkymi, men i begynnelsen av 1680-årene blomstret hans interesse for fysikk opp igjen. Det var i denne perioden han oppdaget den universelle gravitasjonsloven og skrev sitt hovedverk "Philosophiae Naturalis Principia Mathematica". Arbeidet med denne boken var en voldsom kraftanstrengelse, og i årene som fulgte vendte Newton seg bort fra vitenskapen — han ble valgt inn i parlamentet, og i 1696 sa han opp sitt professorat i Cambridge for å bli leder for Den kongelige mynt i London.

I 1703 lot han seg velge til president for Royal Society (Videnskapsakademiet) som han ledet med fast hånd til sin død i 1727, men selv om dette vervet førte til at han omsider sammenfattet sine undersøkelser i optikk ("Opticks", 1704), drev han ikke lenger systematisk forskning.

Utifra Cambridge-årene er det lett å tenke seg Newton som en ensom og verdensfjern teoretiker som brukte all sin tid på vitenskapelige sysler. I virkeligheten var han en mann som mestret alt han interesserte seg for — allerede i gutteårene vekket han oppsikt med sine mekaniske konstruksjoner, og som eksperimentalfysiker laget han sitt utstyr selv. Som leder for Den kongelige mynt viste han ikke bare administrative evner, men også en god nese for å avsløre falskmyntere. Etter at Newton flyttet til London kom hans niese, Catherine Barton, for å bo hos ham. Hun var vakker, vis og vittig og det naturlige samlingspunktet i ethvert selskap. Man skulle ikke tro at hun var en naturlig husfelle for en gammel eneboer og nevrotisk kranglefant, men de to ser ut til å ha kommet godt ut av det med hverandre. Kanskje var det på grunn av hennes innflytelse at Newton i sine siste år deltok aktivt i selskapslivet og ofte inviterte middagsgjester?

Mer enn noen annen er Newton blitt oppfattet som den moderne vitenskapens far. Han er en overgangsfigur mellom to tidsaldere, og på mange måter tilhører han vel så mye den gamle tiden han vokste opp i, som den nye han var med å skape. Han brukte like mye krefter på å studere alkymiens mystiske skrifter som han brukte på matematikk og fysikk, og han var like brennende opptatt av teologi som av naturvitenskap. Uten at noen visste det, var verdens ledende vitenskapsmann en religiøs kjetter — han forkastet læren om den treenige gud, og mente at Bibelen og kirkefedrene var blitt systematisk forfalsket etter kirkemøtet i Nicaea i 325 (der treenighetsdoktrinen ble vedtatt ved avstemning).